Nytt år!

Nyttårsaften er og blir en milepæl. Den skiller det ene året fra det andre, og er vanligvis en kveld for optimisme, håp og løfter for det nye året. Ikke i år. Verden som jeg kjenner den er borte. Små og større problemer fins alltid i livene våre, og slik må det i grunnen være, men i år ser jeg for første gang pessimistisk frem til det nye året. Jeg har vokst opp og blitt voksen i verdens beste land. Ikke for alle, men for de fleste. Nå er vi verdens beste land materielt sett, men jeg tror et av verdens elendigste når det gjelder godhet, medmenneskelighet og raushet. Kanskje ikke i forhold til hverandre, men i forhold til de som virkelig trenger vår felles hjelp. Når jeg leser kommentarfeltene i avisene får jeg lyst til å grine. Når jeg leser beretninger fra frivillige på strendene i Hellas, ja da griner jeg på ordentlig. Og så skal vi som nasjon gjøre alt vi kan for å IKKE hjelpe disse som flykter fra krig og terror? Vi har en kald og hjerteløs regjering. Umulige krav stilles til de vi bør hjelpe og ta vare på. Og dette bifalles like hjerteløst i kommentarfeltene. Vi har politikere, til og med statsråder, som vitser om asylsøkere på facebook. “Har de ikkje vett te å skjems?”, er et godt uttrykk som faller meg i tankene ofte nå for tiden. Og før de av mine venner som føler for det griper tastaturet for å skrive et bitende svar om naivitet og økonomi og kultur: Nei, vi kan og skal ikke ta i mot alle, vi skal ta i mot noen av de som virkelig trenger det. Og de skal vi hjelpe inn i samfunnet vårt. Ikke tyne dem for å se om de virkelig fortjener det. Vi skal være anstendige og bidra positivt i disse menneskenes liv. Både integreringsministeren og vi andre.